Nå har det utviklet seg til et mareritt. Om jeg har flyskrekk? Nei,langt ifra,i alle fall ikke i ordets
egentlige betydning. Det starter med innsjekkingen. Den går greit når du har en viss rutine, men er det lenge mellom du "letter" så byr det på problemer,serlig når du får en følelse av å bli iakttatt. Når hinderet endelig er passert, og du står der med ombordstigingskort og pass så er det klart for neste bøyg. Av med klokke og yttertøy, belte og støveletter.
Opp i kurven med håndbagasjen . Alt skal røntgenfotograferes. Selv tasser du så på sokkelesten
gjennom "perleporten". Det er vanskelig å komme inn. Det visste vi jo fra før,inn og ut. Det uler og piper. Når årsaken ikke oppdages blir beføling det neste. Vel overstått og endelig klar for å go to gate. Pulsen er nede på det normale. Ombordstigingen går forskriftsmessig,der er setet en har fått anvist, og så er det bare å legge kapen på plass i bagasjehylla. Det er da det store sinnet tar meg. Store kofferter har fyllt opp all plassen, og en presser seg ned i et sete, der det ikke er plass til beina , og med kåpa vel plassert på fanget kan flighten begynne.
