Talenter

Det blir påstått at vi alle blir født med gode evner til et eller annet, men av og til kan det ta tid å finne dem. Ta meg for eksempel. Jeg kunn vert apekatt. Etter å ha tilbragt to ar på sanatorium ,utviklet jeg etter mye øving og feiling ,evnen til å plukke opp gjenstander med tærne like lett som med fingrene. Forklaringen er at vi brukte mye av tiden i senga. Til tidtrøyte fikk vi papir og fargeblyanter og hver gang blyantene ramla ned på gulvet stakk vi føttene ut gjennom sprinklene , og fortere enn lynet plukket vi dem opp igjen med tærne. Men hva kan en bruke slike talenter til? I industrien er alt mekkanisert, så det var ingen jobber for profesjonelle tåsorterere. Den andre evnen jeg oppdaget var , og den er også lenket til dyreverdenen. Jeg kunne svømme fra første timen jeg hadde i bassenget. Det sto i mellingsboken min , så det er ikke skryt. Den evnen kan jeg ikke forklare men den ga meg letttjent gode karakterer i gym. Det var jo heller ikke noe jeg kunne utnytte jobbrelatert. Husk dette var før oljeletingen for alvor tok til ute i nordsjøen så dykking på dypt vann var ikke noe alternativ. Med tall viste det seg, var jeg ganske talentløs. Det kunne jeg ha brukt til noe. Jeg kunne foreksempel blitt professor i økonomi. Noe annet var det med norsk. Jeg fikk mye skryt for stilene mine. Gjennom årenes løp har nok disse åndsverkene utviklet seg til å bli bedre og bedre, oppe i hodet mitt. Da jeg , under nedpakking av mine foreldres hus for noen år siden , fant stilbøkene mine, er det med sorg jeg må innrømme, at ingen stor forfatter gikk tapt i meg. Det fikk meg jo til å undre på hvordan de andre skrev... Slik kan jeg fortsette å ramse opp i det uendelige. I dag er det !.mai. Å heise flagget både på hel og halv stang er noe jeg alltid har mestret. I gag tidlig ble det bare plunder, ikke forpinna om jeg fikk det til. Så for å si det som Nordal Brun, ja for det var vel ham? I dag står flaggstangen naken....

Løgnasmønster

Jeg er så tillitsfull. Jeg tror ingen vil meg vondt. Ikke engang dem som lager strikkeoppskrifter. Nå må jeg kanskje revurdere. Sist jeg besøkte Bergliot gikk vi innom en håndarbeidsforrettning. Da var hun lei av å høre meg gnåle om at jeg absolutt skulle ha strikket noe til det nye barnebarnet som er på veg. I motsettning til meg ,som er lite impulsiv , så er Bergliot en handlekraftig dame, og før jeg visste ordet av det tumlet jeg ut døren med en pose som inneholdt babygarn i alle pasteller, nye strikkepinner, enda jeg har så mange liggende hjemme at jeg kan åpne egen butikk, og et hefte med oppskrifter. Etter råd fra min eldste datter så falt valget på en søt liten kjole med lue, jakke og tights til. Enkelt sa Bergliot. Nå er det bare luen igjen. Jeg har målt og spekulert på hva jeg har missforstått, men buksen synes alt for stor. Jakken må da være for liten, og kjolen som heter tunika ser trang ut oppe og er mye for sid. Oppe i Gjesdal sitter vel en designer og ler seg ihjel. Men pass deg , navnet ditt står på trykk , og kanskje, en dag kommer jeg å tar deg.

Om å bille seg inn...

At vi blir mere lik opphavet jo eldre vi blir er en sannhet som er opplest og vedtatt. Om familien har hund så viser også den store likhetstrekk med eieren på sine gamle dager. Merkelig nok er det de egenskapene som i yngre år irriterte deg så skrekkelig , som blir mere og mere fremtredende i din egen adferd. Og da blir du redd! Forvandlingen sniker seg inn uten at du merker det ,og når du så hører din mors ytringer komme ut av din egen munn, ja da er det for sent. Min mor hadde den uvanen at hun kommenterte alt. Det var ikke den ting hun ikke hadde en mening om. Når vi skulle ha ei frea stund for å se dagsrevyen kom det " Han va så fin i kvell. Kansje han har funni sæ kvinnfolk"? Eller "Nei har du sjett for et stykt slips han har på sæ i kvell"... eller" Hørre du det Borgny, hørre du at ho har en talefeil , ho lespe litt". Protester var fåfengt. Det merkeligste var likevel når vi så en film og manus ikke var slik hun mente den skulle være , da kunne utsagn som "Nei nei Det e itj sånn kan du skjønn" virke noe malplassert. Det er altså denne uvanen jeg har oppdaget i mitt eget adferdsmønster. Det er ikke helt likt. Hos meg er det språket som må kommenteres. I går var det Spellemannsprisutdeling. Til min egen forundring synes jeg programmet var strålende , musikken var flott og artistene var vel verd prisene de fikk. Hva er det da jeg hengte meg opp i? Anne Lindmo var proff, Kjapp og sikker. Men hva er det hun gjør med språket? "Ta ham vel imot"? På godt Norsk heter det vel Ta vel imot ham? Hver lørdagskveld når hun har talkshowene sine gjentas det ; ta dem vel imot. Og hver gang det skjer sier jeg " Det heter ikke det, det heter..." I den senere tid har jeg kunnet merke en viss irritasjon hos den yngre garde når jeg kommer med kommentarene mine. Eller kanskje er det bare noe jeg biller meg inn.....

Bare et egg...

Jeg har ikke tenkt å utbrodere sykdomsbildet mitt på blogg, men etter opperasjoner og kurer er jeg erklært frisk. Av flere bivirkninger så har jeg utviklet noe de kaller hormonell diabetes. Fikk forklart at den er resultat av en medisiner som ble brukt. I noen tilfeller går visst denne typen tilbake av seg selv, men jeg forventer det ikke. Egentlig så er jeg ingen søtnos,men etter fire måneder med sulteforing må jeg erkjenne at det skulle smakt med en neve seigmenn, eller to kakestykker til kaffekosen. Har saumfart kokebøker og matprat .no, avisinnlegg og ukeblader for å finne oppskrifter med stevia, men resultatet har vært magert. Sist jeg var i storbyen stakk jeg innom en helsekost- butikk. I vesken hadde jeg en "lepp" som det heter på disse kanter , der sto både johannesbrødkjernemel og mandelmel. Hvilken fungsjon de har er jeg ikke sikker på men de var såååå sunne og naturlige. Jeg kjpøte alt som skulle til for å bake kaken som sto beskrevet på steviapakken. Måtte ha noen sjokolader uten sukker også. Da jeg var ferdig dekket varene så vidt bunnen på den økologiske papirposen jeg fikk tildelt. Jeg betalte. Uten en mine bladde jeg opp. Jeg hadde god hjelp av amatørteaterkunnskapene mine, og kommentarer som" vekt i gull" eller" blå resept", ble kvalt før de kunne hoppe av tungen. Bergliot var med, og hun blir så flau når jeg klager på prisen. Etter å ha brukt hele dagen i går til å strikke til det nye barnebarnet som kommer i juni, samtidig som jeg prøvde å fortrenge den dårlige samvittigheten fordi det ikke ble noen trening , det blåste så... ,så startet jeg dagen i dag med gode forsetter. Sjokoladekaken skulle bakes. Med nypussede briller startet jeg med å måle opp mange rare inngredienser. Jeg skulle ha tre egg i eggedosisen....

Røtter

Sportsidiot. Det uttales med et snev av forakt, men jeg synes det er en hedersbetegnelse. Jeg er en slags idiot selv, men det begrenser seg til vintersport. Hjemme hos oss, i min spede barndom , var sportssendingene på radio den optimale helgeunderholdningen. Min far sittende helt oppslukt mens 10.000 meteren gikk runde for runde 40,2 40,5 også 41,1. Spenningen var uutholdelig. Stakkars bestefar. Han delte ikke resten av familiens innteresse. Egentlig var han en modig mann, men under sportssendingen på søndag våget han ikke si et ord i frykt for represalier. Da jeg flyttet hjemmefra tok jeg denne galskapen med meg. I alle år har sporten vert en kjærkommen opplevelse i vinterhalvåret. Klart at jeg brisker meg som ei høne når Bjørgrn vinner . Eller Nortug, Bardal, Stjernen,Rønning eller en annen trønder. Aller helst bør det være en Nord Trønder. Denne vinteren har reporteren vert nøye med å skille mellom nord og sør. Når jeg og vennindene mine samles til Klubbkveld, og temaet kommer inn på sport, og en av dem kanskje har lyst til å jekke meg ned et par hakk, i pur missunnelse( det er jo lenge siden Tor Arne Hetland gjorde rent bord i medaljefatet) Kan en uttalelse som "Jeg liker nå Johaug bedre enn Bjørgen" være i dristigste laget. Jeg sier ingen ting naturligvis, men tenker det skal du få igjen når anledningen byr seg. Det er mye å glede seg til enda, selv om snøklokker og krokkus titter forskrekket opp mellom avblåste takpanner og vissent gress. Neste helg er det Holmenkollen og nå gikk akkurar Nortug ut på 15 km. intervallstart....

8 mars !

I am back. Tenk det. På selveste kvinnedagen er jeg tilbake. Det gikk ikke helt smertefritt å komme inn på sin egen blogg, det må jeg si. Det var på selveste lille kvinnedagen, altså i går, at jeg tenkte - etter lang tids fravær, at det kanskje var tid for å mene noe igjen. Etter å ha grublet både lenge og vel og forsøkt å huske passord og personalia, var jeg nesten sikker på å ha funnet det rette, men slapp jeg inn?" nei du va då go" som de sier på disse trakter. Hvorfor jeg ikke slapp til Ble jeg klar over da det var gått en tid. Det var en annen som hadde tatt plassen min, en annen hadde logget seg inn og blogget på min mac. Arbeidet med å bli kvitt vedkommende tok til, og jeg er fullstendig klar over at ved å utlevere meg på denne måten så forstår alle hvor begrenset mine datakunnskaper er. Da det led mot kvellen hadde jeg endelig kvittet meg med påskeharen, som bloggokkupanten kaller seg, og da passordet viste seg å være rett , slapp jeg omsider inn. Det var klart for blogging. Men det var snart midnatt og jeg var helt tom for ideer. Og da det viste seg at siden hadde fått ny utforming var i grunnen løpet kjørt. Så nå prøver vi igjen. Gratulere med dagen alle sammen. Snakkes.