Verdens beste bestemor. Ja vel?

Jeg elsker barnebarna våre. Ser dem så alt for skjelden. De bor ikke så veldig langt vekke, men det er ikke bare å stikke innom når lengselen blir for stor.

Alle seks har gode og omsorgsfulle foreldre med god økonomi ,så de mangler ingen ting.

Besteforeldre vil gjerne ha med seg "noe" når de kommer på besøk, noe de trenger.

Det er ikke så lett å finne. De har alt , både av klær og leker.

Foreldrene viser ansvar. De er restriktive med søtsakene. Der finner vi en nisje vi kan fylle . Stor glede oppstår i heimen når mormor og morfar kommer og har godsaker i veska. Mor er striks. De får litt, men resten blir lagt på et trygt sted, uten at de håpefulle protesterer. Det skal gjemmes til lørdag.

Jeg tror at mamma'n koser seg med sjokolader og bon bon når ungene har sovnet, og slik nyter vi alle godt av ordningen.

Besteforeldrene har dette privilegiet, å skjemme bort barnebarna sine.La det aldri stilles spørsmål om den saken. Pronto.

Rekna dom lyckliga stunderna blott.

Jeg tror ikke på nyttårsforsetter. Det vi hadde i fjor (jeg sier vi, fordi

det ikke var mitt forsett men bromlemann sitt) Vi skulle gå på tur. Hver eneste helg skulle vi pakke niste og gå opp gamle stier. Jeg kan bare huske en tur. Da vi gikk hjem fra naboen etter festen siste natta på fjor- året. Eller er det den første? I dag tok jeg med meg Sprella, border Collien vår på en liten trim. Vi har denne gode kjemien oss imellom, jeg og Sprella. Vi kan ti'e sammen. Da kommer tankene. Jeg fikk en kort og kyndig innføring i face book av våre barn i Jula. Først lærte jeg å blogge. Senere ble det twitter og så fjesboka. Etter å ha prøvd litt på alle

nettstedene, så er det bloggen som trigger meg mest. Det å skrive noe for noen som forhåpentligvis ikke vet hvem du er, eller kanskje det er ingen.

Hvordan skal en blogg være? Morsom ? I dag skal jeg være være alvorlig.

I går opplevde jeg at bromlemann sa det fineste han noen gang har sagt til meg. Han vet det ikke selv. Ord kan brukes til så mye. De harde, kan kjennes som en svøpe som lager et dypt kutt der den treffer, uvilkårlig.

Hva var det han sa som gjorde slikt inntrykk? Han sa; Jeg er så glad og takknemlig fordi, du er her når jeg kommer hjem. Klart det kan være uttalt av ren egoisme. Han har jo næringsvett. Middagen på bordet og rene klær i skapet.

Jeg velger å ta det som en kjærlighetsærklæring. Orene skal jeg gjemme , men jeg skal ta dem fram, ofte. Og om det blir kaldt, og så skal de varme meg.

Klubbmesterskap på ski...

Så er både Jule- og nyttårsfeiringen over.Strevsomt og kjekt.Og selve toppen på kransekaka, all julesnøen som vi fikk i år. Men det er ikke det jeg skal fortelle om, jeg synes bare ikke at jeg kan forbigå slike merkedager i stillhet.

I går, 3.januar 2010, ble det arrangert skirenn her på gården.

Planleggingen foregikk under særdeles skjerpende omstendigheter,langt ut på nyttårskvellen, og en hel famn ned i naboens akkevittbeholdning. Det er nok grunnen til at det ikke ble lagt inn protester fra undertegnede.

Da gemalen utpå dagen første i første ,begynte å mulle om nevnte idtettsaktivitet og forarbeidet som skulle gjøres, hadde jeg ingen erindring om slike planer, men at ordet kakao hadde dukket opp i den noe reduserte tankevirksomheten min opptil flere ganger denne morgenen.

Etter hvert forsto jeg at kakaoen var en link til skirennet, og at svoger Smell og jeg hadde lovet kjøkkentjeneste. Bromlemann laget løype. Han kjørte en runde med traktoren. Det gikk over hump og haug. Jeg, som nesten er nabo med Nordtug'en, må si at slike løyper kan du ikke by en trønder! Men, et løfte er et løfte. Jeg bakte kringle og kokte kakao, svoger Smell hadde lagt seg i dvale denne dagen. Han sultestreiket, så alle plikter falt på meg.

Selve rennet skal jeg ikke si mere om enn at forholdene var forjævlige. Løypeprepareringen var under en hver kritikk. Jeg ble sistemann sammen med gartnerfruen, enda hun gikk uten ski. Det er bare å innrømme det ,en gang for alle. Om det finnes et ski-gen, .så er det totalt fraværende hos meg.