søndag 16. mars 2014

Forutanelser...

Da min elskede døde så alt for tidlig, på vår 42 års bryllupsdag helt uventet, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle blogge om sorgen. Den var min. Da visste jeg ikke at at livet hadde flere overraskelser for meg, gjemt oppi ærmet sitt. En alvorlig diagnose, som satte tårene " på vent ". Likeså var jeg like bestemt på å holde sykdommen og følelsene rundt den, tett til brystet. Den var min. Galt eller riktig? Ja det er ikke godt å si. I lang tid, før alt dette hendte, våknet jeg ofte opp om morgenen med denne vonde følelsen, denne tristheten. Jeg som ikke hadde noe å være sorgtung for. Livet hadde vært raust med meg. Familie som elsket meg. Mange venner. Aldri opplevde jeg å bli mobbet og utestenge.Jeg fikk den mannen jeg ville ha og fire friske flotte barn ,og etter hvert, syv vidundelige barnebarn. Da jeg fortalte om denne nedstemtheten min,sa min mann at han hadde lagt merke til det. Senere har jeg ofte møtt utsagn som "du er så sterk. Dette hadde jeg aldri greid" Men ingen ting varer evig. Du må ta det som livet byr deg på både godt og vondt. Men en ting er sikkert. vi må alle dø . Det er bare det at det passer aldri. Når alvorlig sykdom rammer, så setter døden fingeravtrykket sitt i pannen på deg. Da vet du at kanskje du får litt mindre tid enn vennene dine og spørsmål som "hva er det jeg må få gjort før det er for sent" tvinger" seg fram. I avisartikkler og fjernsynsprogram blir du sluppet inn til sykdommen, og eksperter gir gode råd om hvordan du skal leve dine siste dager. Del. Lev i kjærlighet . Lukt på våren og blomstene .Fortell alle om hvordan du har det. Kanskje gode råd for noen, men hva med å tenne opp i ovnen,krølle seg sammen i sofaen med rørospleddet rundt seg, nyte en god rødvin og se en gammel Hollywoodfilm, der det alltid er happy ending ? holde de vanskelige tankene om det ingen kan gjøre noe med på avstand? Det funker for meg... Foreløbig