Det er fem måneder siden siste bloggen jeg skrev. Fem måneder siden verden gikk under. På min og Bromlemann sin 42-års bryllupsdag døde han fra meg. Livet blir aldri det samme . Nå må jeg gå vegen videre alene. Jeg skal ikke prøve å fortelle hvordan det kjennes, for det ordet som rommer smerten og savnet står ikke i noen ordbok eller leksikon. Det finnes ikke.
Det skal være lys i den andre siden av tunellen sies det. Kanskje er det så, men for meg synes det langt vekke - lyset.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
jeg skulle gjerne ha sagt noe klokt nå men ordene jeg vil gi deg står heller ikke i noen ordbok. Jeg er glad for å 'se deg' her inne igjen. Kanskje kan bloggen bli en arena der du kan lufte din sorg og ditt savn? Jeg ønsker deg fred. Klem
Å kjære deg. Du skriv så godt og fint om din sorg...
Har faktisk tenkt på deg i denne tida, og det var godt å høyre i frå deg.
Så godt å høre fra deg igjen! Sorg tar tid, og den tiden må man liksom bare ta selv om det kan føles som en uoverkommelig oppgave noen ganger. Gode og varme tanker sendes din vei - måtte du finne tilbake til lyset.
Go'klem
Har ikke så mye å si, men en klem over nettet håper jeg varmer litt. Koselig å se at du orker å skrive litt igjen, kanskje det kan hjelpe litt på sorgen. Håper du får en fin vår, tross alt.
Klem Mette C
Legg inn en kommentar