I dag har Sprella og jeg vert på synfaring. De fire hyttetomtene som ligger i kommuneplan og er tiltenkt våre etterkommere -
ble tatt nøye i øyesyn. Nå er det snart gått ti måneder siden jeg ble alene. Før min mann døde søkte vi om å dele fra en liten bit av farsgården til hver av ungene, i tilfelle at ingen av dem vil flytte hjem for å bli bønder.
Nå er våre verste forutanelser om at slektsgården snart må legges ut for salg blitt en realitet. -Og det er jeg som må gjøre det. Helst ville jeg ha rømt fra alt sammen, men innser at det er en dårlig løsning.
Håpet er, at der ute går det noen som drømmer om en stor bondegård . Der arbeidsdagen aldri tar slutt men der en er sin egen herre .- Der det er så mange ressusjer at om en satser så er det ikke nødvendig å jobbe utenom bruket.
Den viktigste forutsettningen for å drive gård er at; en må ha lyst.
Min mann pleide å si at å være bonde er ingen jobb, det en annen måte å leve på. En lykke om du liker det, men en straff hvis ikke. Det ligges store forventninger på skulsrene til den som er utvalgt til å trå inn i sin fars sko.....
7 kommentarer:
Det er nok vemodig når fars sko ikkje passer. Håper det ordner seg på best mogleg måte.
Uffameg. Dette skal jeg og blogge om en gang. Men det sitter så djupt i meg at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne.
Er ikke trivelig å ta sånne avgjørelser, nei. Håper det ordner seg for dere.
Koselig å se at du er tilbake :)
Klem Mette C.
Fikk bare lyst til å gi deg en klem...
Jeg er glad i deg!
Takk for omtanken. Det varmer.
Jeg tenker på deg og sender deg all mulig god energi for oppgaven som står foran deg :)
Noen ganger får vi oppgaver vi verken forstår meningen med eller nytten av... men når vi kan stå å se på den der den ligger bak oss finner vi alltid lærdom. Det blir spennende å se hvilken lærdom som ligger i dette for deg :)
Ha en god dag :)
Legg inn en kommentar