De siste påskegjestene reiste i dag tidlig . Nå er det stille i huset. Jeg hører gjeterhunden snorke fra kurven. Den har et tilfreds uttrykk i fjeset, ...endelig skal det bli fred å få...
Gjennom vinduet kan jeg høre sauebjellene ringle. De overdøves av den fortvilte brekingen fra ei mor som mistet lammet sitt i natt . To netter på rad har reven vært å forsynt seg. Trodde de var trygge når beitet ble avgrenset helt inn til husveggen, men den gang ei. Kunne kanskje invitert noen av de ivrigste rovdyrforkjemperne til å komme å holde vakt. Ungfolket som knapt har hatt en blund på øynene hele påsken kunne hatt bruk for noen frivillige idealister. Det er en stor jobb å ha ansvaret når 207 lam er ventet til verden, og det attpåtil er første jordmorjobben.
Nå minker det for dagen. Jeg kjenner en stor beundring for arbeidet som er blitt utført så samvittighetsfullt.
Jeg håper , når de tenker tilbake ,at de ikke bare husker blodslitet, men også kjenner at det ga dem litt gleder -
denne første våren med ansvaret for så mange nye liv.
Og revefeller er på plass. Pass deg Mikkel !
