Gamle damer viser ikke fingen

Jeg bor på en øy. For trettifem år siden ble vi knyttet til fastlandet med en bro. Stooort fremskritt.

Av økonomiske årsaket er det ikke plass for to biler til å pasere hverandre. For å gjøre det ekstra spennende

er broen konstruert slik at først så kjører du slakt oppaver,og midt på går det utfor. Det resulterer i at du

ikke kan se om det er biler på veg over, når du kjører utpå.

I begynnelsen rygget jeg for alle, ingen skulle si at jeg ikke kunne rygge, litt stolthet har en da.

Det gikk greit. Jeg rygget og rygget. Jeg rygget med den gamle Laurel'en og den lille sølvgrå peugot'en. Men så

kom den store SUV'en. Problemet med den er at om du snur på hodet så ser du ikke hvor du befinner deg på vegen.

Du må lære å rygge etter speilene , sa yngste sønn. Og det gjør jeg , men ikke om det er naturlig at den

møtende bilen rygger for meg. Så glad er jeg ikke i å rygge....

Siden øya vår betegnes som et paradis, Kommer det mange turister i helger og ferier, og det utspiller seg

mange episoder når en møtes og da fortvinnsvis på broen.

Det var nå i sommer jeg hadde min hittil mest følelsesladede opplevelse.

Glad til sinns pustet jeg lettet ut da bakjulene passerte midtmerket. Og - Brrom rett forran meg stopper

en medtrafikkant. Jeg kikket på føreren. Flott mann i sin beste alder , stilig dress og sandfarget hår. Ingen

tilhenger. Ingen grunn til at jeg skulle vike for ham. Det var da det skjedde. Han liksom viftet meg vekk.

som om jeg var en flue....

Det var en varm dag, og jeg har aldri tålt varme så godt, så jeg ble mektig provosert. Aldri i livet om jeg

rygger tenkte jeg og lente meg godt tilbake i det komfortable setet, og så viftet jeg tilbake. Han sto lenge, og

viftet igjen. Etter hvert forsto vel feriegjesten at jeg ikke var fllyttbar . I en forskrekkelig fart

rygget han over på den andre siden. Jeg fulgte på. Så vred han bilen over og sperret hele kjørebanen.

I fullt firsprang kom han fykende mot meg. Jeg forsto at vi skulle ha en samtale ,så jeg åpnet døra. Han

skjellte meg ut etter noter og da han var ferdig , måtte jeg jo finne noe å si..." Det er jo ikke så farlig,

for du kunne jo rygge jo " sa jeg. Den var jeg visst ikke så heldig med, for da kom madammen ut med knyttet

neve. Det var da jeg ikke husker helt om jeg viste fingen...

Forutanelser...

Da min elskede døde så alt for tidlig, på vår 42 års bryllupsdag helt uventet, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle blogge om sorgen. Den var min. Da visste jeg ikke at at livet hadde flere overraskelser for meg, gjemt oppi ærmet sitt. En alvorlig diagnose, som satte tårene " på vent ". Likeså var jeg like bestemt på å holde sykdommen og følelsene rundt den, tett til brystet. Den var min. Galt eller riktig? Ja det er ikke godt å si. I lang tid, før alt dette hendte, våknet jeg ofte opp om morgenen med denne vonde følelsen, denne tristheten. Jeg som ikke hadde noe å være sorgtung for. Livet hadde vært raust med meg. Familie som elsket meg. Mange venner. Aldri opplevde jeg å bli mobbet og utestenge.Jeg fikk den mannen jeg ville ha og fire friske flotte barn ,og etter hvert, syv vidundelige barnebarn. Da jeg fortalte om denne nedstemtheten min,sa min mann at han hadde lagt merke til det. Senere har jeg ofte møtt utsagn som "du er så sterk. Dette hadde jeg aldri greid" Men ingen ting varer evig. Du må ta det som livet byr deg på både godt og vondt. Men en ting er sikkert. vi må alle dø . Det er bare det at det passer aldri. Når alvorlig sykdom rammer, så setter døden fingeravtrykket sitt i pannen på deg. Da vet du at kanskje du får litt mindre tid enn vennene dine og spørsmål som "hva er det jeg må få gjort før det er for sent" tvinger" seg fram. I avisartikkler og fjernsynsprogram blir du sluppet inn til sykdommen, og eksperter gir gode råd om hvordan du skal leve dine siste dager. Del. Lev i kjærlighet . Lukt på våren og blomstene .Fortell alle om hvordan du har det. Kanskje gode råd for noen, men hva med å tenne opp i ovnen,krølle seg sammen i sofaen med rørospleddet rundt seg, nyte en god rødvin og se en gammel Hollywoodfilm, der det alltid er happy ending ? holde de vanskelige tankene om det ingen kan gjøre noe med på avstand? Det funker for meg... Foreløbig