søndag 29. august 2010

5 års garanti ...oppdatering.

For dere , som har vist meg medynk ,varme og sympati i denne vanskelige tiden da oppvaskemaskinen har vert ute av fungsjon.

Torsdag ringte sjefen på forettningen. Han var ydmyk og hadde masse forståelse for min u-utholdelige situasjon.
Jeg var høyrøstet og urimelig, som det hør seg i slike tilfeller. Jeg slengte ut påstander og viftet med 21-dagers retten.

Kunne jeg ikke være så snill å ta imot reparatøren som kommer i morgen? Dersom- hvis- såfremt- ifall maskinen ikke var i orden etter dette besøket ja da skulle det vanke ny maskin. Heeeelt sikkert.

Jo o. Så fikk han bare komme da.

Tidlig fredag morgen ringte han igjen. Jeg måtte sjekke om vannkranen var oppe !!!!

Ja vel? Jeg ga fullt trykk, og,- tror dere ikke den forbaskede maskinen ga fra seg et stønn og begynte vaskeprosessen?
Flause - flause - flause. Dette var for dumt! Jeg er en kløpper i å be om unnskyldning for ufin framtreden, og i hodet var unnaluringsmanøvertalen allerede klar.

Men av og til er løkka bedre enn forstanden. 20 minutter før full vaskeprosess og med blinkende røde varsellamper stoppet trollet igjen. Repparatør nr. fire skrudde den fra hverandre, og kunne fortelle at pumpa var overopphetet og tok ikke inn vann. Han skulle bestille ny del og komme tilbake om en uke..........

Da sa jeg ifra. Rolig og med stø stemme! "Nei, jeg skal ha ny maskin"
Svaret jeg fikk var foruroligende. "Ja tror du du greier det så".....

Så nå står det bare igjen å vente og se!

onsdag 25. august 2010

Med 5 års garanti? Phø!


Oppvaskmaskina mi har gått til streik. Den er helt ny (to år er nytt hos oss.) Vi henvendte oss i butikken der den var kjøpt og fikk et mobilnummer vi skulle ringe. Dette var tidlig i juni. Omsider, etter mange forsøk, fikk vi kontakr med en reparatør. Han fikk nr. og navn på maskinen . Han beklaget så mye ,men de kunne ikke sende noen før om 14 dager.

Jo jo,- to uker kunne vi jo saktens vente.( Når en bor slik ute i huttaheiti får en finne seg i litt venting)

Da tiden var inne kom det en servisemann. Han rotet og skruvde, og omsider sa han at han trodde han visste hva som var galt.
Han skulle komme tilbake om en uke med den delen som var deffekt, men det ble ikke han som kom altså, for han skulle på ferie.

Lettere irritert godtok jeg dette. for hvor skal du vel hen?

Som det var lovet sto en ny mann på døra fredagen etter. Han hadde med seg ny del, men akk og ve. Da maskinen skulle testes var den fortsatt i streik. Rød i toppen begynte den unge mannen å lete etter flere feil. Å tenk,- der var det enda en del som ikke virket. Han beklaget at den delen hadde han ikke,men det skulle komme en ny mann neste uke. -Ja for selv skulle han på ferie.

Det gikk en uke og det gikk to. Da var tolmodigheten slutt! Jeg fikk fyrt opp Bromlemann, og han var ikke nådig da han tok fatt i den stakkaren i andre enden av tråden. Han beklaget men de visste ikke at maskinen vår ikke var i orden. Siden det var ferie så hadde de ingen å sende inn før tirsdag om en uke. ; Det passer ikke, for da reiser vi på ferie sa gemalen med streng mine.Mannen i telefonen holdt på sitt, og enden på visa ble at vi avtalte å legge ut nøkkel slik at Reodor den tredje kunne gjøre jobben ferdig.

Stoooor var skuffelsen og frustrasjonen da jeg vel hjemme fra ferie , skulle sette på en full oppvaskmaskin. Den sto å burte som før.

Denne gangen trengte jeg ikke å bruke tennveske! Bromlemann tok fyr helt av seg selv og ringte forrettningen. Vi har da litt peiling på kjøpsloven og vet at om feil ikke kan fikses etter tre forsøk, så har en rett på ny maskin.

Så kom det en ny oppringing fra verkstedet ; Det var bare oppført to besøk av elektriker hos oss , den tredje skulle de ikke ha noe for, så derfor hadde vi ikke rett på ny maskin, men de kunne sende en mann fredag om 14 dager.

Og slik står saken, Oppvaskbørsten er snart helt utslitt,- mon tro om jeg kan få en ny på garantien?

tirsdag 24. august 2010

Ferieminner 2010


Så er en kort og hektisk sommerferie over, og madammen er tilbake på nett.

I år hadde jeg satt meg mål for alt jeg ville få gjort på en uke.

1. Jeg ville ta min tante med meg på kirkegården, slik at hun fikk besøke sin manns grav. Min tante er sterkt bevegelses-
hemmet og har ikke hatt mulighet til å komme seg dit på 12 år.

2. Jeg ville gå på Krona og se sola gå ned i havet som en rød ildkule, for så å komme opp igjen etter en stund. Klart at jeg vet
at det var alt for sent på året,til å få med seg soloppgangen, men aligavel...

3. Så skulle jeg oppsøke to kusiner som jeg ikke har hatt kontakt med siden vi alle var pur unge.

4. Jeg ville møte min barndoms aller beste venninde, og vi skulle bli som barn igjen. Vi skulle le og gråte og oppfriske
gamle minner. Vi skulle fortelle hverandre små hemmeligheter og drikke minst en flaske rødvin hver.

5. Og sist men ikke minst - jeg skulle besøke mine foreldres gravsted. Jeg ville stå på kne og la jorda renne mellom fingrene
mine, lenge. Så ville jeg plante lyng, som et tegn på at snart er det høst.

Alt fikk jeg gjennomført. Trøndelag tok imot oss med åpne armer og deilig vær. Klart at alle klaget på den dårlige sommeren de hadde hatt, men i dagbladet sto det å lese at Midt Norge hadde hatt det beste været denne sommeren.

Så da så !

mandag 9. august 2010

Nostalgi


Jeg hører til dem som går inn under begrepet ; verdens første teenåringer. Regner meg som en 68'er.

Da de åletrange Lee-buksene kom ute i den store verden, skapte det et stooooort behov hos oss fjortisene i den lille gruvebyen hvor jeg bodde. Men , etter som slike bukser ikke var å få kjøpt fikk kreativiteten overta. Store fornuftige arbeidsbukser ble omhyggelig klippet og sydd inn. Selv er jeg ikke noen syerske, og den gangen var jeg ganske, for ikke å si veldig klønete.

Men ønsker en noe sterkt nok så skal ikke ti tommeltotter stoppe en. Min mor, som aldri hadde vært teenåring, syntes det var noe tull og ville ikke stille hjelp til rådighet, så jeg satte meg forran sveivemaskina .

Resultatet ble både godt og gale. Buksebeina ble så trange at sømmene måtte forsterkes om de ikke skulle revne, men rundt bakenden var det god plass. Jeg sydde bare på innsiden må vite, med mine skredderferdigheter var det heeeelt utenkelig å sprette opp i linningen.Vi kamuflerte buksebaken ved å strikke store lange gensere, og jeg syntes jeg var SÅ fin.

Min far, som var en meget sindig mann fikk jobben med å dra olabuksa av hvær kveld. Jeg lå på golvet mens han satt i gyngestolen sin , og han dro til han ble helt rød i fjeset og hvær kveld sa han det samme "Næi nå så toillåt skoil ein aldri ha sjett".

Det var med stor forundring, at jeg , ved et besøk hos Kapal i oljehovedstaden, fikk øye på et stativ med jeans, som fikk hjertet mitt til å hoppe over flere slag. Der hang de, akkurat som jeg husket dem, med trange bein og romslig bakende!

Jeg bare måtte ha en.
Etter hvert som årene har lagt seg rundt magen så må jeg si at buksen var svært behagelig på. Om den var fin? Nei!
Nå må jeg bare finne en sid genser så skal du få se fin dame.....

Gult kort Hummelvold!


Jeg satt så bedagelig og slumret i yndlingsstolen min her en kveld i sommer.

På fjernsynet durte sommeråpent med Hilde Hummelvold. Jeg husker at jeg tenkte ; dette er du ikke så go' til. Hun var myyye bedre dama som jeg ikke husker navnet på, hun med trønderdialekten.

Det var som om hun kunne lese tankene mine Humlå. Et kort øyeblikk kunne jeg nesten banne på at jeg så spissen av ei hoggtann da hun dro leppene til side.

Beviset kom før jeg hadde tenkt tanken ferdig. Da sier hun med et ondskapsfullt flir..."Hva kan det ha seg at alle HATAR furu"?
Hallo!! Hvor har hun det fra? Jeg foreksempelsvis, jeg hater ikke furu, jeg elsker det. Ja, i alle fall før. Jeg har en hel stue kledd i rundtømmerpanel, jeg har furutak og furukjøkken og jeg har hytte med furukledning. Jeg kjenner hjertemuskelen klemme seg sammen i avmakt og sinne.

Men det blir verre. Som sannhetsvitner har hun hanket inn noen "gamle høner" (på min alder).
Illojalt - kakler de om alle furumøblene de har hivd ut av huset, for å få plass til mere tidsriktige saker. ; Fyt for de pig, som svogeren min sier. Judasser sier nå jeg.

Så sitter jeg her da, ved furudatabordet mitt og slikker sårene mine. Aldri i livet om noen interiørpredikanter skal få taket på
meg. Snart er "stilen" til madammen in igjen. Det er bare å vente.

onsdag 4. august 2010

Nybil .


Vi har byttet bil, eller rettere sagt - Jeg har fått ny bil.
Den snertne peugoten med den store motoren har flyttet. Den er ikke reist til den store parkeringsplassen i himmelen, såååå gammel er den tross alt ikke. Den ble solgt . Det var ikke noen hvemsomhelst som kjøpte den heller, det var en ekte jurist.
Det stakk i hjertet da den dro. Jeg fulgte ikke den nye eieren ut etter handelen, og jeg vinket ikke.

Det har ikke vært lett. To ganger har vi reist til byen på synfaring.Til slutt sto valget mellom to modeller.
en Peugot og en Outlander. Det var vanskelig å bestemme seg. Og hva gjør en i slike situasjoner? Jo- o. En søker råd
hos den i familien som virkelig KAN bil.
Mange lange og alvorlige samtaler ble ført på telefonen. Yngste sønn som kjører redningsbil hos Viking anbefalte ikke den jeg ville ha. Det var så mye elektronikk,og de nye dislene stoppet når det ble kaldt. Han hadde tauet maaaange han i vinter.

Bromlemann var fornøyd, jeg så det på minen. Det er viktig med storbilfølelsen. Jeg bøyde meg for overmakta.

Jeg hadde avfunnet meg med tingenes tilstand helt til husets yngste datter og yngste sønn, i en vennlig passiar i sofakroken, bringer temaet på bane. SAMTALE;

Datter : Har du bestemt hvilken bil du skal ha ?

Mor :Ja. Vi har bestilt en Outlander. Yngste datter himler med øynene - :En Outlander? Er det ikke du som skal kjøre den?

Da er det selveste rådgiveren bryter inn ;
Sønn : Du får den aldri inn i garasjen.

Datter : Jeg trodde du skulle ha en liten lekker bil. Så dumt. Tenk å kjøpe en så stor bil , åsså på disse smale vegene!

Sønn : Du må nok lære deg å rygge etter speil. De er ikke god sikt bak i slike biler!

Datter: (tyter på sitt) Men far har jo så stor bil..


Jeg har sett doningen for meg i søvne. En enorm bil som ikke kan rygges. Jeg sitter bak rattet og kommer ikke av flekken,
og det er glatt, og laaaaang kø. Kanskje blir jeg sittende hjemme resten av livet.Helt avskremt, og i løa står det en bil som jeg aldri greier å manuvrere?

I morgen skal vi hente nyanskaffelsen. - Og jeg skal kjøre den hjem. Så det så!

tirsdag 3. august 2010

Birri - Birri..


Tittelen på dagens blogg kan vel få noen og hvær til å stusse. Nei. Det er ikke en avart av; Indian lovecall ,og ikke er det første linjen i teksten til fugledansen heller. Derimot er det et lokkerop. slik lokker altså du dine" bortkomne får" til kraftforbøtta.

Bromlemann er reist til heis for å føre tilsyn. Der oppe i himlaleite går flere tusen dyr og mye kan skje. De er i fare for både jerv og bjørneangrep, men det de bedriver oftest, er en form for risikosport.
"Utpå alpens isbelagte tinde" sang Lapplisa i ønskekonserten da jeg var liten, og nettopp som i sangen klatrer sauene opp de bratteste fjellsider og ut på de farligste opsene for å få tak i akkurat DEN grastusten. Og så uansvarlige er de , at de tar lammene sine med på denne farefulle ekspedisjonen.

Når den irrgrønne dotten er spist opp, oppstår det et problem . Det er tomt for mat , men nå våger de ikke gå tilbake, de tørr ikke hoppe fra den lille fjellhylla og i sikkerhet. Så står de der til de sulter i hjel - om da ikke Bromlemann og vennene hans, med livet som innsats, kommer å berger dem. Dumme sauer.

Men det er ikke bare gemalen som svever i livsfare, der -høyt oppe i fjellmassivet. Hjemme på ranchen går en" forskremd skjoraveng" og skal utføre de pliktene som følger med dette privilegiet å være "garakjærring"

I utgangspunktet er oppgaven enkel. Hvor vanskelig kan det være å fordele to bøtter sauegodt i to foringsautomater til femogtjue kopplam?
Bøttene er tunge, og grinda uhåndterlig. Jeg bestemmer meg for å sette maten utenfor , samtidig som jeg "smyger meg inn blandt de sultne skapningene. De trenger seg på og jeg sitter i klemma, like fast som da jeg tok metroen i Moskva i rush-tida. De klemmer pusten ut av meg, og med sølete kvasse kløver, tråkker de oppover beina mine. HJELP!

Jeg vet ikke hvor jeg tok kreftene fra, men som ved et mirakel fikk jeg lenset bøttene over grinda. Med nød og neppe berget jeg det meste av innholdet og greide å bakse meg fram til foringsplassen, hvorpå jeg fikk fordelt pelletsen.

I yr glede over å ha utført oppdraget til egen tilfredstillelse, og i et liiiiite øyeblikks uoppmerksomhet, datt jeg pladask på
magen i et "gytjebad"av gjørme og sauadrit....Fy..f
Godt at det var tidlig på morgenen, med lite trafikk. Tror jeg kom meg i hus - usett.