tirsdag 30. august 2011

Nattevåk.



Jeg har forstått at det er visse regler å holde seg til for en blogger. I anstendighetens navn legger en ikke ut krenkende informasjon om venner og familie, heller ikke naboer eller andre bekjente, der vedkommende kan bli identifisert.....

I dag vil jeg bryte denne uskrevne loven og henger ut min aller beste venn.
Som så mange andre i dette liberale samfunnet vi lever i , har jeg samboer. Vi er til og med av samme kjønn, men der stopper likheten. Hun er en Sort og hvit border colli og lyder navnet Sprella. Egentlig heter hun Stella , men jeg vil ikke at hun skal forveksles med en annen ved samme navn..., og siden hun , Sprella altså ikke hører noen forskjellså går det greit.
Det er vel kanskje ikke helt uvanlig at samboere holder en våken om natten, men siden Sprella og jeg ble alene har jeg ikke fått en hel natts søvn. Hun kan ikke være alene. Om kveldene ligger hun i kurven sin og snorker så fornøyd. Det er forresten ikke det eneste hun gjør, men for ikke å virke ufin så sløyfer jeg den,..... men med en gang hun forstår at jeg har tenkt å legge meg spisser hun ørene og er anspent som en felestreng.
Etter en halvtimes søvn begynner spetakkelet. Hun skraper i golvet og piper, og er det riktig ille så har hun allerede tisset på kjøkkenet. Dette gjentar seg flere ganger, helt til jeg står opp. Da...sover hun sin uskyldigste søvn.

Jeg har forsøkt alle ting til og med hormonpreparater som jeg kjøpte på nettet, men nei. Det siste forsøket var å stenge henne inn i et stort bur av metall, men etter tre netter var det ramponert. Siden har jeg sovet på sofaen. Da er hun storfornøyd, men jeg som er raumatisk , savner den gode sengen min.

Klart jeg kunne tatt henne med på soverommet, men da hadde jeg hatt henne i senga, og der går grensen.
Jeg har en mistanke om at det er målet, men det skal aaaaldri skje!



søndag 14. august 2011

Når fars sko ikke passer....


I dag har Sprella og jeg vert på synfaring. De fire hyttetomtene som ligger i kommuneplan og er tiltenkt våre etterkommere -
ble tatt nøye i øyesyn. Nå er det snart gått ti måneder siden jeg ble alene. Før min mann døde søkte vi om å dele fra en liten bit av farsgården til hver av ungene, i tilfelle at ingen av dem vil flytte hjem for å bli bønder.
Nå er våre verste forutanelser om at slektsgården snart må legges ut for salg blitt en realitet. -Og det er jeg som må gjøre det. Helst ville jeg ha rømt fra alt sammen, men innser at det er en dårlig løsning.

Håpet er, at der ute går det noen som drømmer om en stor bondegård . Der arbeidsdagen aldri tar slutt men der en er sin egen herre .- Der det er så mange ressusjer at om en satser så er det ikke nødvendig å jobbe utenom bruket.

Den viktigste forutsettningen for å drive gård er at; en må ha lyst.
Min mann pleide å si at å være bonde er ingen jobb, det en annen måte å leve på. En lykke om du liker det, men en straff hvis ikke. Det ligges store forventninger på skulsrene til den som er utvalgt til å trå inn i sin fars sko.....