Gamle damer viser ikke fingen

Jeg bor på en øy. For trettifem år siden ble vi knyttet til fastlandet med en bro. Stooort fremskritt.

Av økonomiske årsaket er det ikke plass for to biler til å pasere hverandre. For å gjøre det ekstra spennende

er broen konstruert slik at først så kjører du slakt oppaver,og midt på går det utfor. Det resulterer i at du

ikke kan se om det er biler på veg over, når du kjører utpå.

I begynnelsen rygget jeg for alle, ingen skulle si at jeg ikke kunne rygge, litt stolthet har en da.

Det gikk greit. Jeg rygget og rygget. Jeg rygget med den gamle Laurel'en og den lille sølvgrå peugot'en. Men så

kom den store SUV'en. Problemet med den er at om du snur på hodet så ser du ikke hvor du befinner deg på vegen.

Du må lære å rygge etter speilene , sa yngste sønn. Og det gjør jeg , men ikke om det er naturlig at den

møtende bilen rygger for meg. Så glad er jeg ikke i å rygge....

Siden øya vår betegnes som et paradis, Kommer det mange turister i helger og ferier, og det utspiller seg

mange episoder når en møtes og da fortvinnsvis på broen.

Det var nå i sommer jeg hadde min hittil mest følelsesladede opplevelse.

Glad til sinns pustet jeg lettet ut da bakjulene passerte midtmerket. Og - Brrom rett forran meg stopper

en medtrafikkant. Jeg kikket på føreren. Flott mann i sin beste alder , stilig dress og sandfarget hår. Ingen

tilhenger. Ingen grunn til at jeg skulle vike for ham. Det var da det skjedde. Han liksom viftet meg vekk.

som om jeg var en flue....

Det var en varm dag, og jeg har aldri tålt varme så godt, så jeg ble mektig provosert. Aldri i livet om jeg

rygger tenkte jeg og lente meg godt tilbake i det komfortable setet, og så viftet jeg tilbake. Han sto lenge, og

viftet igjen. Etter hvert forsto vel feriegjesten at jeg ikke var fllyttbar . I en forskrekkelig fart

rygget han over på den andre siden. Jeg fulgte på. Så vred han bilen over og sperret hele kjørebanen.

I fullt firsprang kom han fykende mot meg. Jeg forsto at vi skulle ha en samtale ,så jeg åpnet døra. Han

skjellte meg ut etter noter og da han var ferdig , måtte jeg jo finne noe å si..." Det er jo ikke så farlig,

for du kunne jo rygge jo " sa jeg. Den var jeg visst ikke så heldig med, for da kom madammen ut med knyttet

neve. Det var da jeg ikke husker helt om jeg viste fingen...

Forutanelser...

Da min elskede døde så alt for tidlig, på vår 42 års bryllupsdag helt uventet, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle blogge om sorgen. Den var min. Da visste jeg ikke at at livet hadde flere overraskelser for meg, gjemt oppi ærmet sitt. En alvorlig diagnose, som satte tårene " på vent ". Likeså var jeg like bestemt på å holde sykdommen og følelsene rundt den, tett til brystet. Den var min. Galt eller riktig? Ja det er ikke godt å si. I lang tid, før alt dette hendte, våknet jeg ofte opp om morgenen med denne vonde følelsen, denne tristheten. Jeg som ikke hadde noe å være sorgtung for. Livet hadde vært raust med meg. Familie som elsket meg. Mange venner. Aldri opplevde jeg å bli mobbet og utestenge.Jeg fikk den mannen jeg ville ha og fire friske flotte barn ,og etter hvert, syv vidundelige barnebarn. Da jeg fortalte om denne nedstemtheten min,sa min mann at han hadde lagt merke til det. Senere har jeg ofte møtt utsagn som "du er så sterk. Dette hadde jeg aldri greid" Men ingen ting varer evig. Du må ta det som livet byr deg på både godt og vondt. Men en ting er sikkert. vi må alle dø . Det er bare det at det passer aldri. Når alvorlig sykdom rammer, så setter døden fingeravtrykket sitt i pannen på deg. Da vet du at kanskje du får litt mindre tid enn vennene dine og spørsmål som "hva er det jeg må få gjort før det er for sent" tvinger" seg fram. I avisartikkler og fjernsynsprogram blir du sluppet inn til sykdommen, og eksperter gir gode råd om hvordan du skal leve dine siste dager. Del. Lev i kjærlighet . Lukt på våren og blomstene .Fortell alle om hvordan du har det. Kanskje gode råd for noen, men hva med å tenne opp i ovnen,krølle seg sammen i sofaen med rørospleddet rundt seg, nyte en god rødvin og se en gammel Hollywoodfilm, der det alltid er happy ending ? holde de vanskelige tankene om det ingen kan gjøre noe med på avstand? Det funker for meg... Foreløbig

Talenter

Det blir påstått at vi alle blir født med gode evner til et eller annet, men av og til kan det ta tid å finne dem. Ta meg for eksempel. Jeg kunn vert apekatt. Etter å ha tilbragt to ar på sanatorium ,utviklet jeg etter mye øving og feiling ,evnen til å plukke opp gjenstander med tærne like lett som med fingrene. Forklaringen er at vi brukte mye av tiden i senga. Til tidtrøyte fikk vi papir og fargeblyanter og hver gang blyantene ramla ned på gulvet stakk vi føttene ut gjennom sprinklene , og fortere enn lynet plukket vi dem opp igjen med tærne. Men hva kan en bruke slike talenter til? I industrien er alt mekkanisert, så det var ingen jobber for profesjonelle tåsorterere. Den andre evnen jeg oppdaget var , og den er også lenket til dyreverdenen. Jeg kunne svømme fra første timen jeg hadde i bassenget. Det sto i mellingsboken min , så det er ikke skryt. Den evnen kan jeg ikke forklare men den ga meg letttjent gode karakterer i gym. Det var jo heller ikke noe jeg kunne utnytte jobbrelatert. Husk dette var før oljeletingen for alvor tok til ute i nordsjøen så dykking på dypt vann var ikke noe alternativ. Med tall viste det seg, var jeg ganske talentløs. Det kunne jeg ha brukt til noe. Jeg kunne foreksempel blitt professor i økonomi. Noe annet var det med norsk. Jeg fikk mye skryt for stilene mine. Gjennom årenes løp har nok disse åndsverkene utviklet seg til å bli bedre og bedre, oppe i hodet mitt. Da jeg , under nedpakking av mine foreldres hus for noen år siden , fant stilbøkene mine, er det med sorg jeg må innrømme, at ingen stor forfatter gikk tapt i meg. Det fikk meg jo til å undre på hvordan de andre skrev... Slik kan jeg fortsette å ramse opp i det uendelige. I dag er det !.mai. Å heise flagget både på hel og halv stang er noe jeg alltid har mestret. I gag tidlig ble det bare plunder, ikke forpinna om jeg fikk det til. Så for å si det som Nordal Brun, ja for det var vel ham? I dag står flaggstangen naken....

Løgnasmønster

Jeg er så tillitsfull. Jeg tror ingen vil meg vondt. Ikke engang dem som lager strikkeoppskrifter. Nå må jeg kanskje revurdere. Sist jeg besøkte Bergliot gikk vi innom en håndarbeidsforrettning. Da var hun lei av å høre meg gnåle om at jeg absolutt skulle ha strikket noe til det nye barnebarnet som er på veg. I motsettning til meg ,som er lite impulsiv , så er Bergliot en handlekraftig dame, og før jeg visste ordet av det tumlet jeg ut døren med en pose som inneholdt babygarn i alle pasteller, nye strikkepinner, enda jeg har så mange liggende hjemme at jeg kan åpne egen butikk, og et hefte med oppskrifter. Etter råd fra min eldste datter så falt valget på en søt liten kjole med lue, jakke og tights til. Enkelt sa Bergliot. Nå er det bare luen igjen. Jeg har målt og spekulert på hva jeg har missforstått, men buksen synes alt for stor. Jakken må da være for liten, og kjolen som heter tunika ser trang ut oppe og er mye for sid. Oppe i Gjesdal sitter vel en designer og ler seg ihjel. Men pass deg , navnet ditt står på trykk , og kanskje, en dag kommer jeg å tar deg.

Om å bille seg inn...

At vi blir mere lik opphavet jo eldre vi blir er en sannhet som er opplest og vedtatt. Om familien har hund så viser også den store likhetstrekk med eieren på sine gamle dager. Merkelig nok er det de egenskapene som i yngre år irriterte deg så skrekkelig , som blir mere og mere fremtredende i din egen adferd. Og da blir du redd! Forvandlingen sniker seg inn uten at du merker det ,og når du så hører din mors ytringer komme ut av din egen munn, ja da er det for sent. Min mor hadde den uvanen at hun kommenterte alt. Det var ikke den ting hun ikke hadde en mening om. Når vi skulle ha ei frea stund for å se dagsrevyen kom det " Han va så fin i kvell. Kansje han har funni sæ kvinnfolk"? Eller "Nei har du sjett for et stykt slips han har på sæ i kvell"... eller" Hørre du det Borgny, hørre du at ho har en talefeil , ho lespe litt". Protester var fåfengt. Det merkeligste var likevel når vi så en film og manus ikke var slik hun mente den skulle være , da kunne utsagn som "Nei nei Det e itj sånn kan du skjønn" virke noe malplassert. Det er altså denne uvanen jeg har oppdaget i mitt eget adferdsmønster. Det er ikke helt likt. Hos meg er det språket som må kommenteres. I går var det Spellemannsprisutdeling. Til min egen forundring synes jeg programmet var strålende , musikken var flott og artistene var vel verd prisene de fikk. Hva er det da jeg hengte meg opp i? Anne Lindmo var proff, Kjapp og sikker. Men hva er det hun gjør med språket? "Ta ham vel imot"? På godt Norsk heter det vel Ta vel imot ham? Hver lørdagskveld når hun har talkshowene sine gjentas det ; ta dem vel imot. Og hver gang det skjer sier jeg " Det heter ikke det, det heter..." I den senere tid har jeg kunnet merke en viss irritasjon hos den yngre garde når jeg kommer med kommentarene mine. Eller kanskje er det bare noe jeg biller meg inn.....

Bare et egg...

Jeg har ikke tenkt å utbrodere sykdomsbildet mitt på blogg, men etter opperasjoner og kurer er jeg erklært frisk. Av flere bivirkninger så har jeg utviklet noe de kaller hormonell diabetes. Fikk forklart at den er resultat av en medisiner som ble brukt. I noen tilfeller går visst denne typen tilbake av seg selv, men jeg forventer det ikke. Egentlig så er jeg ingen søtnos,men etter fire måneder med sulteforing må jeg erkjenne at det skulle smakt med en neve seigmenn, eller to kakestykker til kaffekosen. Har saumfart kokebøker og matprat .no, avisinnlegg og ukeblader for å finne oppskrifter med stevia, men resultatet har vært magert. Sist jeg var i storbyen stakk jeg innom en helsekost- butikk. I vesken hadde jeg en "lepp" som det heter på disse kanter , der sto både johannesbrødkjernemel og mandelmel. Hvilken fungsjon de har er jeg ikke sikker på men de var såååå sunne og naturlige. Jeg kjpøte alt som skulle til for å bake kaken som sto beskrevet på steviapakken. Måtte ha noen sjokolader uten sukker også. Da jeg var ferdig dekket varene så vidt bunnen på den økologiske papirposen jeg fikk tildelt. Jeg betalte. Uten en mine bladde jeg opp. Jeg hadde god hjelp av amatørteaterkunnskapene mine, og kommentarer som" vekt i gull" eller" blå resept", ble kvalt før de kunne hoppe av tungen. Bergliot var med, og hun blir så flau når jeg klager på prisen. Etter å ha brukt hele dagen i går til å strikke til det nye barnebarnet som kommer i juni, samtidig som jeg prøvde å fortrenge den dårlige samvittigheten fordi det ikke ble noen trening , det blåste så... ,så startet jeg dagen i dag med gode forsetter. Sjokoladekaken skulle bakes. Med nypussede briller startet jeg med å måle opp mange rare inngredienser. Jeg skulle ha tre egg i eggedosisen....

Røtter

Sportsidiot. Det uttales med et snev av forakt, men jeg synes det er en hedersbetegnelse. Jeg er en slags idiot selv, men det begrenser seg til vintersport. Hjemme hos oss, i min spede barndom , var sportssendingene på radio den optimale helgeunderholdningen. Min far sittende helt oppslukt mens 10.000 meteren gikk runde for runde 40,2 40,5 også 41,1. Spenningen var uutholdelig. Stakkars bestefar. Han delte ikke resten av familiens innteresse. Egentlig var han en modig mann, men under sportssendingen på søndag våget han ikke si et ord i frykt for represalier. Da jeg flyttet hjemmefra tok jeg denne galskapen med meg. I alle år har sporten vert en kjærkommen opplevelse i vinterhalvåret. Klart at jeg brisker meg som ei høne når Bjørgrn vinner . Eller Nortug, Bardal, Stjernen,Rønning eller en annen trønder. Aller helst bør det være en Nord Trønder. Denne vinteren har reporteren vert nøye med å skille mellom nord og sør. Når jeg og vennindene mine samles til Klubbkveld, og temaet kommer inn på sport, og en av dem kanskje har lyst til å jekke meg ned et par hakk, i pur missunnelse( det er jo lenge siden Tor Arne Hetland gjorde rent bord i medaljefatet) Kan en uttalelse som "Jeg liker nå Johaug bedre enn Bjørgen" være i dristigste laget. Jeg sier ingen ting naturligvis, men tenker det skal du få igjen når anledningen byr seg. Det er mye å glede seg til enda, selv om snøklokker og krokkus titter forskrekket opp mellom avblåste takpanner og vissent gress. Neste helg er det Holmenkollen og nå gikk akkurar Nortug ut på 15 km. intervallstart....