Han må til naboen å låne. Mens han er borte, går jeg går til angrep på ei lange som er minst like stor som meg selv, og mye sleipere. Jeg oppdager fort at brødkniven ikke er egnet redskap.
Siden jeg kommer fra en slekt der det er mange dugande fiskere står det klart for meg at en tollekniv må vere tingen. Hvor kan det vere en tollekniv mon tro? Før jeg begynner å lete så er Bromlemann tilbake. Ufølsom som han er for mine humørsvingninger får jeg en overhøvling om hvordan jeg behandler husets kniver. Det som redder ham er radioreporteren som forkynner at vi fikk sølv i laghopp. Jeg kjenner meg meg litt roligere.
Nå er arbeidet gjort, og roen senker seg over hjemmet. Og - Jeg tror ikke det er mye om å gjøre, at vi har fisk resten av våre levedager.
4 kommentarer:
Hjelpe meg! Nå kom det en del sterke bilder tilbake i hodet mitt. Husker du den gangen vi sløyde fisk midt på natta, med brødkniv?
Ja, jeg husker det. Så sint som jeg var da, det har jeg visst aldri vert - hverken før eller siden.
Vel. Det var en episode med en kleshenger. Men det er så lenge siden at det vel sikkert er foreldet. (For ordens skyld, for eventuelt eksterne lesere. Bolla slo ikke, hun bare hyttet.)
Legg inn en kommentar