Sportssøndag.

Jeg elsker vintersport. Jeg elsker å se det på TV. Nå går det mot slutten så det er om å gjøre å få med seg innspurten. Jeg har gjort plass til både Falun og skiskyting i Holmenkollen, vinterveko med ekstremkjøring fra Voss og handicap OL fra Canada. Da er det ikke plass til så mange andre aktiviteter på timeplanen min. Bromlemann skjønner ikke denne voldsomme interessen for sport , siden jeg ikke er serlig kapabel hverken så ski eller skøyter. Derfor blir han svært overrasket når han skjønner at femti kg.fisk som skal klargjøres for salting og fryseboks midt i fellesstarten er uakseptabelt. Heldigvis har vi ikke grovt salt i huset så han slipper unna det første utbruddet.

Han må til naboen å låne. Mens han er borte, går jeg går til angrep på ei lange som er minst like stor som meg selv, og mye sleipere. Jeg oppdager fort at brødkniven ikke er egnet redskap.

Siden jeg kommer fra en slekt der det er mange dugande fiskere står det klart for meg at en tollekniv må vere tingen. Hvor kan det vere en tollekniv mon tro? Før jeg begynner å lete så er Bromlemann tilbake. Ufølsom som han er for mine humørsvingninger får jeg en overhøvling om hvordan jeg behandler husets kniver. Det som redder ham er radioreporteren som forkynner at vi fikk sølv i laghopp. Jeg kjenner meg meg litt roligere.

Nå er arbeidet gjort, og roen senker seg over hjemmet. Og - Jeg tror ikke det er mye om å gjøre, at vi har fisk resten av våre levedager.

Oss hamstere imellom..

Jeg har store problemer med å kaste ting, eller rettere sagt, jeg kaster ingen ting som kan brukes. Det hører vel til min generasjon. Vi er oppdratt til å ha noe i bakhånd for trangere tider..... Altså; jeg er ingen gjennomsnittlig blogger heller. Kanskje jeg kan kalle meg en bestemorblogger. Da jeg var ung mamma med lite penger ble jeg så glad når min mor ga meg forskjellige ting til unger og hjem. Nå er alt snudd på hodet på en måte. Jeg får fortsatt ting til hus og hytte. Nei, ikke fra Bromlemann, men fra døtrene mine, som begge er småbarnsmødre. Begge har flyttet inn i nye funkishjem i 09- . Det første jeg arvet var av storesøster. Hun hadde kjøpt" induksjonskomfyr" og kunne ikke bruke de fine grytene sine. Det fulgte med en klausul. Jeg måtte kaste de gode høyanggrytene som jeg arvet etter min mor. De var både stygge og helt sikkert helsefarlige.

Jeg lovet, men dyttet dem lengst inn i skapet for påkommende tilfeller. Lillesøster koker på gass og dermed ble det flere blanke fine gryter i skapet. Kasserollene fra Høyang måtte vike plassen for mere tidsriktig utstyr. Nå har jeg pusset de gamle grytene med stålull, og skal ha dem med på hytte så snart veiene blir åpnet. Jeg vet de ler av meg og rister på hodet.

Jeg skulle vel ha lært da yngstesønnen la ut sengetøyet mitt på nettet under tittelen 70talls... Ja ja, de får bare flire. Jeg orker ikke å bli fornermet. Når alt kommer til alt er det vel gjort av kjærlighet......... Men hva skal jeg nå koke lørdagsgrauten i?

Vårfornemmelser.

Det er en lengt i lufta! Fra de gamle tuppelurene som sitter på gamlehjemmet og bare ser ut, til unge mødre med barnevogn . Fotballidioter som venter på å få se de første gesstustene titte opp over snøen og bonden som har det travelt med å få poteter i jorda. Kommer den ikke snart våren? Jeg føler meg så uendelig alene og anneledes. La det snø ber jeg i mitt stille sinn, det er jo bare midt i mars! I år er jeg blitt bønnhørt. Det har vært sammenhengende vinter siden 19.desember, så jeg burde vært takknemmelig. Og forstå meg rett, jeg er det. I dag kom vegen opp til huset vårt til syne, samt en del av veigrøftene. " Det e myttji som kjæm fram når snøen forsvinn " sang Gluntan for lenge siden. Det gjelder fortsatt. Plastflasker og embalsje som vinterstormen så gavmildt strødde rundt seg, til det aller ekligste. Hundebæsj. Med bøyd rygg og rompa i været har jeg saumfart grøfter og singelganger etter store lurker som gjeterhunden har lagt fra seg. Det er en drittjobb. Vel har jeg og Bromlemann felleseie, men hundebæsjen er en av de tingene jeg får ha helt for meg selv. Stakkars Bromlemann . Han ser bare det som er langt vekke. Andre bikkjer som jeg kjenner, går som oftest på do i naboens hage. Men ikke Sprella, " Nei du va da go"hun passer på å få plassert etterladenskapene sine innenfor nabogrensa. Det er vel bare å avfinne seg med det. Hundebæsjplukking vil alltid være det første vårtegnet her i hagen.

Fullrenovering, eller kanskje bare litt?

Jeg liker ikke å se opp-pussings programmer på TV. Årsaken er lett å gjennomskue for dem som har vert her på besøk. Interiørekspertise som klapper hendene sammen og oier seg og sier

"Her er det ikke gjort noe på 20 år", akkurat som om det er noen kunst! Her hos oss er det knapt gjort et tak på 30 år. Eller - det er ikke helt sant, litt flikking er det blitt.

Likevel...nå skriker bad , kjøkken og nedslitte parkettgulv om kapp for å bli sett.

Men Bromlemann, han hverken hører eller ser. Når jeg en skjelden gang har litt ekstra energi (nei da jeg er ikke syk) og tar opp forskjellige mangler både ute og inne, så får jeg aldri den responsen som jeg hadde håpet på. Kanskje, har jeg tenkt, kanskje bruker jeg feil strategi.

Ta en ting om gangen ! Før, for lenge siden var vi alltid enige i hva vi måtte gjøre. Nå er han uenig i det meste. Han vil ha ny parkett, mens jeg vil ha steingulv. Jeg vil bygge kjøkkenet til et allrom. Det er bare å flytte en vegg, så får vi spisestuen inn i kjøkkenet. Han argumenterer imot. Han har så mange argumenter, men det er især et jeg ikke forstår, og det er når han hevder at kjøkkenet blir ikke større av det ? Hæ...Bromlemann har hørt at det går ann å skifte skapdører, det avslører at han ikke har kikket inni skapene på lang tid. Når jeg så starter med selve hjertesaken min, badet, er det ikke mye velvilje å spore. "Er du klar over hva det koster"? Jeg prøver meg med: det blir ikke så dyrt,badet er jo så lite.....Det blir stille en lang stund. Jeg tror det er den innebygde kalkulatoren han har i hodet som er i sving. Jeg kaster et blikk på ham der han sitter. Hodet har falt framover og han sover .

Ja ja, tenker jeg. Da blir det ikke opp pussing i år heller. Jeg trekker et lettelsens sukk. Det følger nå så mye rot og med denne opp pussingen.....

Lesestund.

Jeg er så heldig å være en av de utvalgte som får lese for barnehageunger på biblioteket.

Det er den eneste form for risikosport jeg driver. En livat gjeng fra tre til fem år. Det vanskeligste er å finne lesestoff som kan fengsle, noe som blir forstått av alle.

Når klokka et ti myldrer de inn. De ler og knuffer hverandre mens de prøver å finne den beste plassen . Noen stuper kråke i sakosekken, noen finner seg puter og skal sitte på gulvet , men de fleste sitter å ser forventningsfullt på meg. Denne korte stunden mens jeg sitter der, før jeg begynner å lese strømmer mange tanker gjennom hodet mitt. Har jeg valgt bøker de vil like? Vil de forstå det jeg leser for dem? Hvor lenge vil de høre etter før de får "maur i rompa"? Så begynner jeg. Jeg lager stemmer og vifler med armene for å vise hvordan teskjekjærringa flyr gjennom lufta mens hun henger i en ballong. Og hele tiden sitter de der ganske stille.

Etter tre bøker og ca en halv time med intens konsentrasjon er jeg ferdig. Hallelluja!

unger og voksne er fornøyd, det vanker godord og takk.

Og jeg - gleder meg allerede til neste gang. Monn tro hva jeg skal finne å lese da.....