det ikke var mitt forsett men bromlemann sitt) Vi skulle gå på tur. Hver eneste helg skulle vi pakke niste og gå opp gamle stier. Jeg kan bare huske en tur. Da vi gikk hjem fra naboen etter festen siste natta på fjor- året. Eller er det den første? I dag tok jeg med meg Sprella, border Collien vår på en liten trim. Vi har denne gode kjemien oss imellom, jeg og Sprella. Vi kan ti'e sammen. Da kommer tankene. Jeg fikk en kort og kyndig innføring i face book av våre barn i Jula. Først lærte jeg å blogge. Senere ble det twitter og så fjesboka. Etter å ha prøvd litt på alle
nettstedene, så er det bloggen som trigger meg mest. Det å skrive noe for noen som forhåpentligvis ikke vet hvem du er, eller kanskje det er ingen.
Hvordan skal en blogg være? Morsom ? I dag skal jeg være være alvorlig.
I går opplevde jeg at bromlemann sa det fineste han noen gang har sagt til meg. Han vet det ikke selv. Ord kan brukes til så mye. De harde, kan kjennes som en svøpe som lager et dypt kutt der den treffer, uvilkårlig.
Hva var det han sa som gjorde slikt inntrykk? Han sa; Jeg er så glad og takknemlig fordi, du er her når jeg kommer hjem. Klart det kan være uttalt av ren egoisme. Han har jo næringsvett. Middagen på bordet og rene klær i skapet.
Jeg velger å ta det som en kjærlighetsærklæring. Orene skal jeg gjemme , men jeg skal ta dem fram, ofte. Og om det blir kaldt, og så skal de varme meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar