Vårfornemmelser.

Det er en lengt i lufta! Fra de gamle tuppelurene som sitter på gamlehjemmet og bare ser ut, til unge mødre med barnevogn . Fotballidioter som venter på å få se de første gesstustene titte opp over snøen og bonden som har det travelt med å få poteter i jorda. Kommer den ikke snart våren? Jeg føler meg så uendelig alene og anneledes. La det snø ber jeg i mitt stille sinn, det er jo bare midt i mars! I år er jeg blitt bønnhørt. Det har vært sammenhengende vinter siden 19.desember, så jeg burde vært takknemmelig. Og forstå meg rett, jeg er det. I dag kom vegen opp til huset vårt til syne, samt en del av veigrøftene. " Det e myttji som kjæm fram når snøen forsvinn " sang Gluntan for lenge siden. Det gjelder fortsatt. Plastflasker og embalsje som vinterstormen så gavmildt strødde rundt seg, til det aller ekligste. Hundebæsj. Med bøyd rygg og rompa i været har jeg saumfart grøfter og singelganger etter store lurker som gjeterhunden har lagt fra seg. Det er en drittjobb. Vel har jeg og Bromlemann felleseie, men hundebæsjen er en av de tingene jeg får ha helt for meg selv. Stakkars Bromlemann . Han ser bare det som er langt vekke. Andre bikkjer som jeg kjenner, går som oftest på do i naboens hage. Men ikke Sprella, " Nei du va da go"hun passer på å få plassert etterladenskapene sine innenfor nabogrensa. Det er vel bare å avfinne seg med det. Hundebæsjplukking vil alltid være det første vårtegnet her i hagen.