Vi har byttet bil, eller rettere sagt - Jeg har fått ny bil.
Den snertne peugoten med den store motoren har flyttet. Den er ikke reist til den store parkeringsplassen i himmelen, såååå gammel er den tross alt ikke. Den ble solgt . Det var ikke noen hvemsomhelst som kjøpte den heller, det var en ekte jurist.
Det stakk i hjertet da den dro. Jeg fulgte ikke den nye eieren ut etter handelen, og jeg vinket ikke.
Det har ikke vært lett. To ganger har vi reist til byen på synfaring.Til slutt sto valget mellom to modeller.
en Peugot og en Outlander. Det var vanskelig å bestemme seg. Og hva gjør en i slike situasjoner? Jo- o. En søker råd
hos den i familien som virkelig KAN bil.
Mange lange og alvorlige samtaler ble ført på telefonen. Yngste sønn som kjører redningsbil hos Viking anbefalte ikke den jeg ville ha. Det var så mye elektronikk,og de nye dislene stoppet når det ble kaldt. Han hadde tauet maaaange han i vinter.
Bromlemann var fornøyd, jeg så det på minen. Det er viktig med storbilfølelsen. Jeg bøyde meg for overmakta.
Jeg hadde avfunnet meg med tingenes tilstand helt til husets yngste datter og yngste sønn, i en vennlig passiar i sofakroken, bringer temaet på bane. SAMTALE;
Datter : Har du bestemt hvilken bil du skal ha ?
Mor :Ja. Vi har bestilt en Outlander. Yngste datter himler med øynene - :En Outlander? Er det ikke du som skal kjøre den?
Da er det selveste rådgiveren bryter inn ;
Sønn : Du får den aldri inn i garasjen.
Datter : Jeg trodde du skulle ha en liten lekker bil. Så dumt. Tenk å kjøpe en så stor bil , åsså på disse smale vegene!
Sønn : Du må nok lære deg å rygge etter speil. De er ikke god sikt bak i slike biler!
Datter: (tyter på sitt) Men far har jo så stor bil..
Jeg har sett doningen for meg i søvne. En enorm bil som ikke kan rygges. Jeg sitter bak rattet og kommer ikke av flekken,
og det er glatt, og laaaaang kø. Kanskje blir jeg sittende hjemme resten av livet.Helt avskremt, og i løa står det en bil som jeg aldri greier å manuvrere?
I morgen skal vi hente nyanskaffelsen. - Og jeg skal kjøre den hjem. Så det så!
7 kommentarer:
Go girl, go! Er ikke du selveste Madam Mim, kanskje?! Dette klarer du så fine som bare det! Gratulerer med nybil :)
Tusen tusen takk Trine.
You really lift me up...
He, he. Det er vel ikke et forsøk fra familiens side å holde deg fengslet på garden? Går sikkert fint, vi mennesker er tilpasningsdyktige.
Mannen ville óg ha outlander, den fekk me i mai. Dotter vår hadde parkert sin vesle bil midt på tunet, så eg spurte mannen min om han kunne rygga ut outlanderen når eg skulle ut å kjøra. Han skviste den tre veker gamle bilen oppetter stakittgjerdet, og påsto han ikkje brydde seg. As if...
Rygging går vel greitt, det er ein ryggealarm.
Når eg kjører på smale vegar ser eg fram og durar på. Har gått greitt til no.
Lykke til! Eg vurderer framdeles å trumfa gjennom at neste bil blir ein mindre, snedden golf.
Fasongen forresten: Eg syns den liknar ei ferdigheva bolle som du kjem borti og må dytta litt på plass. Helsing Cilla.
Huff, kjenner til dette, -at nokon kkje har trua på ein. Du greier det heilt sikkert!
Haha, det går nok bra skal du se : ) I verste fall kan du jo bare svinge litt med tryllestaven din, så kanskje den kjører selv? ; )
Busteklem
Takk for all medfølelse og forståelse.
Klart jeg kan bruke tryllestaven, men hvor er truyllestaver når en trenger dem?
Til anonym: takk for at du delte litt av erfaringene dine med meg.
Legg inn en kommentar