Innkontinent jeg? nææææi

Denne uka har jeg bistått som meddommer i tingretten . Hadde egentlig tenkt å melde forfall for jeg har hatt en sånn en ekkel hakkende hoste en tid. Dere vet, en sånn en som kommer når den absolutt ikke skal eller må komme.

Etter å ha konsultert Bromlemann tok jeg like vel sjangsen .

Presis kl. 8.45 tirstag morgen var jeg på plass . Vanligvis foregår rettsaken i en liten sal, med bare aktor, tiltalt og tiltaltes forsvarer, samt et dommerpanel på tre, ja og så diverse vitner naturligvis. Denne dagen, however, skulle selveste Julating sin store sal benyttes, og ikke nok med det, det skulle være maaaange tilhørere.

Jeg kunne tydelig se at den unge kvinnelige politiadvokaten ble litt stresset av denne nye settingen, og dommeren var ikke uberørt han heller. Det kriblet faretruende i halsen.....

Da retten var åpnet, og tiltalte med svak stemme startet forklaringen sin, fikk jeg den første hosteria. Det var bare helt umulig å stanse. Desperasjon, er vel det ordet som best beskriver hvordan jeg følte det. Forran meg på bordet sto det en mugge med vann. Det ble reddningen. Etter å ha konnsumert alt innholdet stoppet hosten.

Men alt har sin pris. Etter tre timer uten pause var saken over. Deretter fulgte forhandlinger om straffeutmåling på dommerens kontor og etterpå geleidet han oss ut . Da vi passerte toalettene hadde jeg et overhendig behov for et besøk, men jeg fikk meg ikke til å gå inn. Bare tanken på at dommeren skule vente utforbi dodøra var helt absurd.

Vel ute på gata ble det et kappløp mot "naturhreftene". Jeg tok peiling på det nærmeste kjøpesenteret. Vel inne brøytet jeg meg fram i rulletrappa, uten å be om unnskyldning- i fullt firsprang mot dodøra - som ikke var der. Begrunnet ombygging,
jeg hadde ikke tid til å lese mere. Ingen kafeer i sikte. Men der, i det fjerne kunne jeg skimte kulturhuset, og minnene om dets flotte dofasiliteter, under tidligere besøk,ga meg nytt mot.

Jeg hadde for lengst gitt opp å tenke på stilen, det var bare en eneste ting som betydde noe. Å rekke frem i tide.
Oppover gata, rett gjennom ungdomsgjengen som satt å koste seg i go'været, skrevende over ransler og handleposer, inn døra og ned trappa. Reddet tenkte jeg. Men hvor lenge var Adam i paradis? Kr. 5, sto det på døra.
Jeg satte meg pa en benk. Takk og lov at det var noe å sitte på. Etter å ha gravd i pengepungen etter en femmer, funnet den og puttet den i myntinnkastet, trodde jeg at jeg var i mål. Mynten passet ikke .
Når nøden er størst er hjelpen nermest heter det visst,- for inn fra sidelinjen kom en turist som var like desperat som jeg. Hun hadde hadde fått med seg at det måtte en oblat til , og sim sala bim, døren åpnet seg. Vi var reddet.

Takk ov lov for at jeg ikke fikk ei ny hosteri på vegen.