Snusmumriken

Jeg er verdens heldigste. Omsider ble jeg mormor, og sannelig, sannelig sier jeg eder....... nå er jeg blitt farmor til to.
Å skryte av "sine egne " er en vederstyggelighet . Det lærte vi tidlig vi som vokste opp på 50 - og 60 tallet.
Kanskje henger det litt igjen, for når jeg ble sprekkeferdig av stolthet over noe en av mine utrolig smarte unger hadde
oppnådd, dro jeg dobbeldyna over hodet på Bromlemann og skrøt uhemmet. Ingen måtte få høre hvordan jeg øste ut superlativer, og temperaturen var sikkert oppi 60 + før jeg slapp ham ut så han fikk puste.

Ingen liker disse kjærringene som ikke kan holde igjen.

Jeg fikk ikke mye skryt. Jeg velger å tro at det var fordi min mor kunne oppføre seg!
Den andre muligheten, at det var lite å skryte av blir, for grusom å ta inn over seg.

Å fortelle små historier om barnebarna er en stooor glede ,og nå vil jeg dele en en med dere.
Lille Fillifjonka er så flink til å snakke. Hun fyller ikke to år før sent utpå høsten, men har allerede et stort ordforåd.
Hun kaller Bromlemann for pappan til snorkfrøken, og det er passer jo godt på flere måter ...
Men noen ord er både lange og vanskelige , og da må hun ta en snarveg.
Snusmumriken var vrien, men hun tok utfordringen. Nå lyder han navnet Supikken......