Forfengelighet. En dyd og en last.

Jeg og hele min slekt er ualmindelig lyse i huden. Derfor er drømmen om en dyp gyllen sommerbrun farge utopi.

Utallige ganger oppgjennom barndom, ungdom og middelalder har jeg rigget meg til i en lun krok for å trosse naturens uomtvistelige sannhet. Resultatet var alltid det samme. En hissig rødfarge som forsvant etter noen dager, og skurver på en solbrent nese.

Etter å ha feriert på et båtdekk i flere uker hver sommer, har mine to svigerinner opparbeidet seg den fargen som jeg alltid har ønsket meg.

Grønn av misunnelse har jeg sett hvordan tennene deres har blinket Colgatehvitt i de solbrune fjesene.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe! De har fått mange hundre skrukker på halsen. Det er faaaaaarlig med for mye sol!

Etter å ha brukt selvbruningskrem noen somre, har jeg endelig sett lyset. Etter noen timer i

sola, kan jeg nå, når jeg ser meg i speilet, se en svak etterlengtet bruntone.

Vekk med krukker og tuber med dyre kremer og fram med den gode gamle spenolen

HURRA det virker!!!